Dypt i hjertet av Norge

langt paa veg fra menneskekveg

Tankene vandrer tilbake

den gang frosten krevde meg

I vestavind & hoestregn

da Nordbo inn i soelvborg steg

Vaakenetter graastemt

bak midnattstimens grind

I ringeakt & symmetri

sydd til sjelen min

Sol som knarrens oeye

ildebrann på mitt sinn

Formoerket av grantraer

som fra likjord taust har steget

Ved en gammel rolig innsjoe

et sted ei gjestet meget

Jeg ser kun maanens ansikt

arrete, som mitt eget