Som pust gjennom kulde mot vake sanser

En trekk over trekledd golv

En nattpyre våkner og hveser og danser

Hun har varmen i sin vold



Ild i tørre kvinnehender

Røde flammer til en brann

Pyren skriker, flammen tenner

Sprer seg fra en sprukken hand



Pyren forsvinner fra lyset og varmen

Som spinkel, støvgrå skygge

Pyren er fryd, hysteriet og harmen

Gir Underjord ære og hygge



Pyren har varslet den ondskap hun førte

Den smerte hun har voldt

Tilbake står intet av det hun berørte

Med flammene som hun holdt.